‘Kopier’.
De første til å
lage en ‘kopi’ av M8 var Ford selv. Denne vognen ble utviklet i 1941 og
er mer en forløper og samtidig av M8 enn en ‘kopi’. Vognen ble som de
fleste andre amerikanske panserbiler utviklet delvis som et svar på
britiske ønsker. I utgangspunktet var dette nesten bare en forstørret
utgave av M8 med stort sett identisk utseende og 2 Herkules motorer av
samme type som det satt en av i M8. Vognen ble standardisert som M5 og
britene bestilte 3750 av denne vognen. I britisk tjeneste ville den ha
fått navnet Deerhound, men før de tok imot noen av disse kansellerte de
hele ordren slik at det totalt bare ble bygd 250 vogner. De amerikanske
styrkene overtok deretter de ferdige vognene og av dem ble de benyttet
internt i USA av MP-avdelinger og i avpatruljering av grensen mot
Mexico. Dokumentasjon og bilder av disse vognene har jeg ikke sett stort
til, de eneste bildene jeg kan huske å ha sett er fabrikkbilder av
vognen. Hva som skjedde med disse vognene etter krigen vet jeg pr i dag
ikke, de fleste ble antagelig hogd opp eller endte som skytemål. Om noen
eksisterer i dag er også ukjent for meg.
De neste som lagde en ‘kopi’ av M8 var brasilianerne. De
overtok en rekke M8 og M20 etter krigen, noen kom som tidligere nevnt,
muligens i tjeneste hos dem allerede under krigen. Brasilianerne var
meget godt fornøyd med disse vognene og baserte derfor konstruksjonen av
en egenutviklet vogn som ble produsert av Enegasa fabrikken på M8,
vognen fikk navnet EE-9 Cascavel.
Utviklingen
av denne vognen startet på slutten av 1960 tallet og den første
prototypen var klar i november 1970, mens de første serieproduserte
vognene ble levert i 1974. Størrelsesmessig var denne vognen nesten
identisk med M8, ca 25 cm lenger og ca 10 cm bredere, men de hadde en
besetning på kun 3 mann. De første vognene var utstyrt med et tårn med
en 37 mm kanon, mens de senere versjonene fikk et helt nytt tårn med en
90 mm kanon som var utviklet av Enegasa. Det ble også produsert en
eksportversjon av denne vognen, den første utgaven av disse hadde et
fransk tårn med en 90 mm kanon som opprinnelig ble produsert for de
franske AML-90 panservognene, deretter ble det Enegasa utviklede tårnet
benyttet. Det ble da ingen spesielle forskjeller (utover eventuelle egne
spesifikasjoner) mellom vogner produsert for Brasils egne styrker og
vogner produsert for eksport. Til denne vogntypen ble det også benyttet 2
hoved motoralternativer, en Mercedes Benz diesel og en Detroit diesel,
på det senere vognene ble Detroit dieselen utstyrt med turbo. Totalt ble
denne vognen produsert i 5 forskjellige modeller i løpet av den tiden
den var i produksjon. Denne vognen har vist at franskmennenes prototype
med et tårn med en 90 mm kanon var en god ide som antagelig burde vært
satt i produksjon.
Parallelt
med EE-9 Cascavel utviklet også Enegasa vognen EE-11 Urutu. Denne vognen
er basert på de samme komponentene som EE-9 Cascavel, men motoren ble
plassert i fronten da dette i utgangspunktet er et pansret personell
kjøretøy (PPK) med plass til totalt 13 mann. I tillegg til å bli levert
som PPK kom den i en rekke forskjellige versjoner som 81 mm BK-vogn,
støttevogn med 90 mm kanon, ambulanse, bergningsvogn, luftvernvogn med 2
20mm kanoner og en rekke andre typer. Totalt ble EE-11 Urutu levert i 7
forskjellige modeller og med de samme motoralternativene som EE-9
Cascavel.
Som nevnt ble EE-9
Cascavel produsert i en eksportversjon og sammen med EE-11 Urutu er den
eksportert til en rekke land som f. eks Bolivia, Chile, Kypros, Iran,
Irak, Libya, Uruguay og en rekke andre land. Vognene ble av Irak brukt i
aktiv tjeneste både i krigen mot Iran (hvor vognene var i bruk av begge
parter) og i Gulf-krigen. EE-9 Cascavel og EE-11 Urutu har vist seg som
bra og rimelige vogner og er fortsatt i full tjeneste rundt om i
verden.