Varianter.
Det ble helt
fra begynnelsen gjort klart for de som deltok i konkurransen om å få
bygge disse vognene at de skulle designes fleksibelt for lett å kunne
tilpasses til en rekke roller. At dette kravet var tilgodesett i
konstruksjonen til Ford var M20 et godt eksempel på.
I 1943 kom det spesifikasjon på en
luftvernvogn basert på M8. Denne vognen skulle bestykkes med en firling
0.50 cal (12,7 mm) i en Manxon oppsats med mulighet for ildsektor rundt
hele vognen. Løsningen på dette kravet var meget enkel å etterkomme idet
man kunne bruke en standard M8 og kun konstruere og montere på et nytt
tårn som holdt firlingen og det nødvendige utstyret for denne. Vognen
ble gitt betegnelsen T69 og ble utviklet og testet utover i 1943.
Testene var meget vellykket, og i begynnelsen av 1944 ble vognen
evaluert med tanke på en eventuell serieproduksjon. Det ble da bestemt å
ikke gå videre med den siden den ikke hadde noen spesielle fordeler i
forhold til White M16 (variant av White M3 Half-Track)som allerede var i
full produksjon og var tatt i bruk av troppene. En annen medvirkende
årsak var at M16 hadde mer plass til ammunisjon til firlingen en det T69
hadde. Så vidt jeg vet ble det kun produsert en T69, hva som var den
videre skjebnen til denne vognen vet jeg heller ikke pr i dag.
Amerikanerne hadde tanker om en hel familie
med vogner som skulle kunne brukes til en rekke formål som f. eks
våpenbærer (bombekastervogn, fastmontert kanon av diverse typer) og
ammovogn, men de utviklet ikke noen flere varianter basert på M8/M20 en
T69. (En standard M20 ble testet med to 0.50 cal (12,7 mm) mitr. i en
tvillingaffutasje som var montert på den vanlige mitr. ringen for bruk
mot bakkemål. Denne vognen fikk ingen egen betegnelse og den ble aldri
tatt i bruk).
Som tidligere
nevnt erobret tyskerne en del vogner i løpet av siste del av krigen som
de satte inn i tjeneste i sine egne oppklaringsavdelinger. En av disse
erobrede M8’ene ble bygd om til luftvernvogn og bestykket med den tyske
MG 151/20 ’Drilling’. (Dette var tyske 20mm maskinkanoner montert i en
trillingaffutasje, normalt var denne montert inn i de tyske pansrede
halvbeltene Sd.kfz 251/21). Måten dette ble gjort på var ved å fjerne
bevæpningen og topplaten fra tårnet og sveise inn fester for den nye
bevæpningen, det litt merkelige her var at de plasserte festene slik at
våpenet er plassert 180 grader i tårnet i forhold til den normale
bevæpningen. Hvem avdeling som brukte denne vognen, eller om det ble
produsert flere slike vites ikke, men dette var antagelig en
engangsvariant. Det er mulig tyskerne lagde flere varianter på erobrede
vogner, men det var antagelig da kun snakk om detaljmodifikasjoner og
ikke store endringer.
Etter
krigen har jo vognene blitt brukt av en rekke land og en god del av dem
har også gjort endringer på sine vogner. Selvfølgelig har de gjort
endringer med tanke på radioer, mg/mitr. og annet utstyr på/i vognen,
men det er også gjort en del mer gjennomgripende endringer på vognene
spesielt med tanke på å øke deres levetid.
I Frankrike ble det gjort en rekke endringer på disse
vognene, de fleste var med tanke på å øke beskyttelsen for mannskapet.
En rekke M20’er ble utstyrt med pansring eller gitter over kamprommet og
flere M8 (minimum 7) fikk bygd opp tårnet med høyere sider med lukket
topp (denne typen var i bruk av franske polititropper i Algerie). En
spesiell varianter var en prototype som ble bygd på en M20 rundt 1970,
denne fikk påmontert et tårn fra en AML-90 panservogn. Dette tårnet
inneholder en 90mm kanon og er i utgangspunktet den samme kanonen som
den vi brukte her hjemme i våre NM116.
En spesiell ombygging som ble gjort av Sør-Vietnam var å
flytte tårnet fra en M8 over på en M113 for å øke dens ildkraften , så
vidt jeg vet ble det kun med en prototype av denne vognen og jeg har
heller aldri sett noe som tyder på at den ble brukt i kamp.
En rekke land skiftet også motor på sine
vogner og på den måten forlenget de levetiden deres. I Brasil ble det
satt inn en Mercedes Benz OM352 dieselmotor i en rekke vogner, både M20
til John Olav og M8 til Thormod har fått dette motoralternativet.. En
del vogner ble også bygd om med Perkins diesel motorer, dette
alternativet ble også valgt for en rekke vogner som tjenestegjorde i
Tyrkia . I Panama satte de både inn Detroit diesel, som i utgangspunktet
er de samme som i M113A1 serien, og Pontiac V8 bensinmotorer.
På slutten av 1970 tallet kom det amerikanske
firmaet NAPCO med en pakke for å forlenge disse vognenes levetid.
Pakken besto av en TOW montert på toppen av tårnet og en 0.50 cal(127mm)
mitr. ble montert inn isteden for 37mm kanonen med alt dens tilbehør.
Med i pakken var også muligheten for å skifte motoren til en Detroit
diesel (mulig at Panama sine vogner er en ombygging i samarbeid med
dette firmaet). I 1983 bygde Colombia om 24 vogner etter denne pakken,
de er så vidt jeg vet de eneste som har gjort dette. Colombia tok også
opp igjen ideen om en luftvernvogn på M8 og de lagde en liten serie hvor
de fjernet tårnet og isteden monterte en standard firling 0.50 cal
(12,7 mm) oppsats med modifikasjoner. Denne løsningen var ikke like
forseggjort som den opprinnelige amerikanske T69 vognen, men det er bygd
om en mindre serie av dem og de ble i motsetning til den amerikanske
vognen satt inn i tjeneste. Ut ifra bilder av disse vognene ser det også
ut som om de har byttet ut motoren med Detroit diesel på samme måte som
det er gjort i Panama. Disse vognene er antagelig fortsatt i tjeneste
da ombygningen, etter det jeg vet, skjedde på slutten av
1980/begynnelsen av 1990 tallet og vognene var i hvertfall i tjeneste så
sent som i 1995.