Tjeneste under krigen.
Fra
1943 ble begge vogntypene benyttet på alle frontavsnitt hvor
amerikanske styrker deltok, i tillegg ble de brukt hjemme i USA og i
England av amerikanske styrker.
De
første kom i kamp i Italia en stund etter landgangen ved Salerno
(muligens ikke før tidlig i 1944), men de ble til å begynne med lite
brukt i sin tiltenkte rolle da kampene i Italia ble preget av lite
bevegelig krigføring og dårlig fremkommelighet for de aller fleste
kjøretøytyper. Mot slutten av kampene i Italia kom de derimot til sin
rett da landskapet i Nord-Italia passet bedre for bevegelig krigføring.
De aller fleste ble dog brukt i nordvest Europa, M8 som regel som
oppklaringsvogn og i noen grad som ildstøttevogn for infanteri og andre
upansrede avdelinger.
I
oppklaringstjenesten var M8 normalt satt opp med 3 stk M8 pr. tropp,
hver tropp besto igjen av 3 lag med en M8 i hver, i tillegg var det 2
jeeper pr lag (totalt 6 pr tropp) 1 jeep med en .50 kaliber mitr. og 1
jeep med en 60 mm bombekaster. Det var også en del tilfeller hvor M8 ble
brukt som flankesikring under kampene i nordvest Europa, dette p.g.a
mangel på nok styrker med stridsvogner til denne tjenesten. Dette var en
tjeneste som disse avdelingene verken var trent eller utrustet for og
det straffet seg spesielt i kampene i Ardennene vinteren 1944/45.
M20 ble brukt i flere roller, både som
oppklaringsvogn , observasjonspost/ildledervogn, forsyningskjøretøy og
som pansret stabsvogn for høyere offiserer. En av de mest kjente i så
måte er general Patton’s som ble modifisert med egen
vindskjerm/frontrute, horn og annet eget utstyr (helt i tråd med
Patton’s øvrige kjøretøy).
I
det fjerne Østen var vognen i mindre bruk enn i Europa, de fleste ble
benyttet på Filippinene og etter hvert også på Okinawa, i andre deler av
dette frontavsnittet var de i mindre bruk p.g.a at terrenget på de
fleste øyene egnet seg dårlig for panserbiler og tyngre ikke beltegående
kjøretøy. Vognene ble stort sett benyttet på samme måte på dette
frontavsnittet som de ble i Europa, men M8 ble også i en del tilfeller
benyttet i sin opprinnelige rolle som panserjager (‘Tank destroyer’).
Dette fungerte bra fordi de japanske stridsvognene var mye svakere
pansret enn de tyske slik at kanonen på M8 fortsatt holdt mål mot de
fleste av de japanske vognene.
Vogntypen
var meget godt likt av de amerikanske soldatene, rask, kompakt og
manøvreringsdyktig. Hovedinnvendingene mot vognen var for svak bevæpning
(gjaldt M8) og for svak bukpansring, spesielt på de første. Dette ble
forsøkt løst på de tidlige først med sandsekker og siden med innsveising
av ekstra pansring. Dette hjalp noe, men bukpansringen ble aldri helt
tilfredsstillende.
Det var få
av disse vognene som ble tildelt andre allierte styrker under Lend-Lease
avtalen. Britene mottok en del M8, men ingen M20, mens de frie franske
styrkene ble tildelt både M8 og noen M20. (De frie franske styrkene var i
hovedsak satt opp med amerikansk utstyr i 1944-45). I 1943/44 sendte
Brasil tropper til Europa som ble satt inn på den italienske fronten.
Disse styrkene var også hovedsakelig satt opp med amerikansk materiell
og det er mulig at M8 og M20 ble tildelt disse styrkene. Polske styrker i
Italia ble også tildelt M8 på slutten av krigen, disse ble antagelig
tildelt fra britene da de polske styrkene var underlagt dem. Det er også
mulig at andre lands styrker som var underlagt britene ble tildelt M8
uten at jeg vet det sikkert for øyeblikket. I britisk tjeneste var M8
kjent som Greyhound og de fleste ble benyttet i oppklaringsavdelingene
som støttekjøretøy på linje med britenes egne tunge panserbiler. (M20
har forøvrig aldri vært kalt for Greyhound, den har heller aldri noe
annet dyrenavn). Britene foretrakk forøvrig Chevrolet T17E1 Staghound i
denne rollen, de passet bedre inn i deres konsept for tunge
panserbilavdelinger.
Tyskerne
hadde et stort behov for alle typer kjøretøy (spesielt pansrede) og de
satte så godt som alle erobrede kjøretøy i tjeneste så snart det var
mulig. M8 og M20 var intet unntak og de ble av tyskerne hovedsakelig
brukt i oppklaringsavdelinger på lik linje med deres egne vogner. Også
tyskerne kritiserte bevæpningen på M8 og bukpansringen på begge
vogntypene , men de var ellers godt fornøyd med disse vognene og de var
alltid et kjærkomment bytte for tyske avdelinger. I motsetning til de
flest andre typer kjøretøy som tyskerne erobret fikk ikke M8 og M20 noen
egen tysk typebetegnelse. Jeg har aldri sett noe bilde av M8 eller M20 i
japansk tjeneste, men det forhindrer ikke at enkelte vogner også kan ha
blitt erobret og tatt i bruk av dem.