Land Rover, født i en jeep...
Land-Roverens historie ble innledet på vårparten i 1947, da administrerende direktør Spencer Wilks i det gamle, solide selskap Rover Car Company tilbrakte en weekend hos sin bror Maurice, firmaets tekniske leder. på hans landsted i Anglesey.
De hadde et alvorlig problem å drøfte. De bilene Rover-selskapet på den tiden produserte, fant ikke mange kjøpere i utlandet. Og uten eksportordrer ville selskapets kvote av rasjonert stål bli ytterligere redusert.
Mens brødrene snakket om dette, kjørte de omkring i det store skogområdet som hørte til eiendommen med en gammel og temmelig medtatt amerikansk militærjeep som Maurice hadde kjøpt fra et overskuddslager for å dra tømmerstokker.
Helt tilfeldig kom Spencer til å spørre: ``Hva har du tenkt å gjøre når jeepen ikke vil mer?"
Dermed slo tanken samtidig ned i dem begge: "Hvorfor ikke bygge en spesialkonstruert vogn for jordbrukere, teknikere og pionerer i land hvor det så å si ikke finnes veier?" Hvis dette lyktes, ville Rover få de eksportordrer - og dermed den stålkvoten som skulle til for å holde bedriften i gang.
Resten av helgen skiftet brødrene om å kjøre jeepen, og noterte seg dens fordeler og svakheter. Mandag morgen ba de Rover-konstruktørene ved fabrikken i Solihull om å lage utkast til en lignende type kjøretøy for sivil bruk.
Dynamisk kraft.
Det gikk ikke mange dagene før den nye vognen begynte å ta form på tegnebrettene. Understellet måtte ligge høyt over bakken, slik at bilen kunne forsere vadesteder i elver og kravle over grøfter, men tyngdepunktet måtte likevel være så lavt at vognen ville ligge støtt på veien. I likhet med jeepen måtte den være firehjulsdrevet, slik at den fikk sikkert grep - også i terreng hvor den vanlige bakhjulsdriften kom til kort.
Inntil videre måtte de bruke en 1,6 liters Rover-motor som allerede var i produksjon, for det var ikke tid til å konstruere en ny og kraftigere. Men en girkasse med åtte gir forover istedenfor jeepens seks, ville gi vognen den ekstra trekkraften som var nødvendig. Bilen skulle også bli den første i verden - og er fremdeles den eneste-med tre separate kraftuttak for drift av ekstrautstyr som fjellbor, dynamoer, pumper og en rekke forskjellige landbruksredskaper.
Wilks-brødrene tok sikte på å skape et kjøretøy som kunne klare seg selv i de hardeste klimaer, og krevde at alle utsatte deler av understellet skulle lages av galvanisert stål. Også karosseriet måtte være rustfritt, men samtidig lett. Her valgte de en kostbar aluminiumlegering.
Arbeidet med prøvevognene gikk så raskt at det første håndlagede understellet var ferdig etter seks uker. Snart var prototypene i prøvedrift på åkrene omkring fabrikken. En trakk tilhengere fullastet med melkespann, andre pløyde, harvet, rakte og tresket.
Bilprodusentene bruker normalt fire år på å forvandle de første raske skissene til en salgbar vogn, men for Rover var situasjonen desperat. Den 30. april 1948, ett år etter at Wilksbrødrene hadde unnfanget sin lykkelige ide, ble Land-Roveren avduket ved bilutstillingen i Amsterdam.
Salgssuksess.
I løpet av sytten måneder solgte selskapet 24000 vogner. som innbrakte utenlandsk valuta til en verdi av fem millioner pund sterling (dengang omkring 100 millioner kroner).
I dag ruller Roverne ut fra samlebånd i 30 land. Tre fjerdeparter av alle vognene går til eksport. og har tilført Storbritannia over 400 millioner pund i fremmed valuta fra 175 land. På hjemmemarkedet må kundene ennå regne med en ventetid på et år eller mer for visse modeller.
Til å begynne med laget Rover bare en eneste modell. I dag er det så mange variasjoner i utstyret at ikke to vogner av en årsproduksjon på 50000 behøver å være helt like. Mange andre firmaer kjøper dessuten Rover-understell og monterer sine egne spesialkarosserier pa dem. En av de mer særegne versjonene er en utendørskino med et filmlerret som reises opp fra taket, mens motoren skaffer strøm til prosjektøren og lydanlegget. En annen spesialmodell er en brannbil. Prototypen ble kjøpt av et sirkus hvor den ble benyttet til å dusje elefantene.
Militær bruk
Mer enn 30 land bruker Land-Rovere i sitt forsvar. Noen gjør tjeneste som rullende rnaskingevær-reder, med et dreibart tårn i et pansret og luftkondisjonert karosseri som har plass for tre soldater. Andre militære Land-Rovere kan ta seg frem både til lands og til vanns, eller de er utstyrt med snorkler slik at de kan kjøre neddykket over elver og grunne bukter. Det finnes også lettvektsmodeller som kan demonteres og stables tre og tre i høyden omtrent som stolene på en kafe, og det blir dermed enkelt å frakte dem med troppetransport-fly.
Land-Roveren gir en god dag i de skiftende bilmotorer, og en 1972-modell er temmelig lik originalutgaven. Selgerne forklarer nøkternt at de eneste forandringer som er gjort, er tekniske forbedringer. Slike forbedringer blir innført stadig vekk - mange etter forslag fra Land-Rovereiere-men bare etter å ha bestått meget strenge prøver. Fullt utstyrte vogner blir stekt i ovner og frosset ned i kjølerom for at man skal få fastslått hvordan de reagerer på ekstreme klimaforhold.
For de eventyrlystne.
Fire ganger i året arrangerer Rover-fabrikken i Solihull et tre dagers spesialkurs for Land-Rover-eiere som ønsker å gi seg ut på eventyr i de hvite, veiløse flekkene som ennå finnes på verdenskartet. Kurset er blitt så populært at det er fulltegnet mer enn et år i forveien.
Til dem som har gjennomgått det hører tre hvithårete damer- de kjørte gjennom Europa og MidtØsten og tok en båt fra Pakistan til Australia. hvor de fullførte turen med en siste maratonetappe tvers over kontinentet.
(To norske gutter har nylig gjort det samme i en Discovery...)
Videre kan vi nevne en kringkastingsmann som kjørte jorden rundt for å gjøre båndopptak av vuggeviser - samt en hel del storviltjegere, naturforskere. ingeniører og offiserer.
Alle elevene får utlevert en "ekspedisjonshåndbok" med mange nyttige opplysninger, for eksempel en veiledning i kunsten å vaske klær i "verdens mest allsidige bil": Legg skittentøyet i et lukket kar sammen med varmt vann og såpespon, klem beholderen fast bak førersetet, og kjør 150 kilometer på humpete veier. Deretter skylles tøyet.
(PS! Denne artikkelen er skrevet omkring 1975, før fabrikken ble overtatt av BMW.
Selv om noe av den gamle ånden lever, er markedet og bilene i dag helt forandret.)