Ford M8 og M20
Av Geir Iversen

Bakgrunn/utvikling.
Da andre verdenskrig brøt ut var amerikanernes eneste panserbil i serieproduksjon White M3A1 (hjulwhite).Den amerikanske hæren hadde, i motsetning til den britiske og den tyske, aldri vært spesielt interessert i panserbiler (selv om den første amerikanske panserbilen oppsto allerede i 1898), de foretrakk beltegående kjøretøy i de fleste tilfeller hvor det var behov for pansrede kjøretøy. Som en følge av krigsutbruddet i Europa kom det større fart i USAs opprustning og utvikling av nye kjøretøy.

I juli 1941 kom det spesifikasjoner for en pansret våpenbærer (Gun Motor Carriage) som skulle ha 6 hjul, lav silhuett og en 37mm kanon, hovedoppgaven til dette kjøretøyet var tenk å være bekjempelse av andre pansrede kjøretøy. Ford og Chrysler fikk hver en utviklingskontrakt for et slikt kjøretøy, betegnelsen ble foreløpig T22(Ford) og T23(Chrysler). I tillegg utviklet Studebaker en versjon på eget initiativ som fikk betegnelsen T21. Det viste seg snart at Ford sin prototype var det beste alternativet og det ble besluttet å videreutvikle denne vognen. Dette medførte en rekke endringer, bl.a fikk vognen sidekasser og skjermer og man fjernet mg’en som var montert hos radiooperatøren foran i vognen. I hovedsak var vognen uforandret, men utseendet endret seg ganske kraftig og vognen fikk derfor betegnelsen T22E2. I mellomtiden hadde britiske erfaringer, spesielt i Nord Afrika, vist at en 37 mm kanon ikke var tilstrekkelig mot hovedtyngden av de pansrede kjøretøyene som da var i tjeneste. Siden disse vognene allerede hadde vist å ha et stort potensiale ble det besluttet å videreutvikle dem med tanke på bruk i oppklaringsstyrker og betegnelsen ble endret fra Gun Motor Carriage til Armoured Car. Den 19/5-1942 ble vognen offisielt godkjent og Ford ble tildelt den første kontrakten på vogntypen som nå ble standardisert under betegnelsen M8 (Fords egen betegnelse var GAK). Dette var en god og meget kompakt vogn med en besetning på 4 mann, 2 i fronten(sjåfør og radiooperatør/reservesjåfør) og 2 i tårnet (kommandør/skytter og lader). Utsynet for sjåfør og radiooperatørs plass var meget god når lukene var åpne, for kommandør og lader var utsynet sterkt begrenset, men siden tårnet var åpent hadde de et utmerket utsyn så lenge de ikke var i kamp og kunne stikke hodet over tårnkanten. I tårnet var det montert en 37 mm kanon med en .30 kaliber(7.62 mm) mitr. som koaksialskyts, i tillegg kunne en .50 kaliber (12,7 mm) mitr. monteres på en oppsats på tårnet for bruk mot bakke og luftmål (senere ble det montert en ring rundt tårnet på flere vogner for .50 kaliberen). Bakerst i vognen var en sideventilert Hercules motor montert, denne drev vognen via en 4 trinns synkronisert gearkasse, det fantes også høy og lav serie på vognen. Selve skroget på vognen var nytt i en serieprodusert amerikansk panserbil da det var helsveiset og alle komponentene(motor, gear aksler) var montert direkte til skroget. (På White M3A1 var dette gjort på den konvensjonelle måten med en ramme hvor alt ble boltet fast og hvor panserplatene var boltet i hverandre, ikke sveiset). Denne nye måten å gjøre det på ga mange fordeler framfor den gamle med ramme, bl.a ble vognen lettere og ga bedre beskyttelse p.g.a at platene kunne vinkles bedre. Serieproduksjon av M8 startet opp i løpet av 1942 og gikk under 2 kontrakter fram til 1945 da totalt 8523 stk hadde blitt bygd. I løpet av denne perioden ble det kun gjort mindre endringer på vognen, den viktigste var forsterking av gulvet i vognen p.g.a minefaren.

Da prosjektet med en panserbil med 37mm kanon ble satt i gang i juli 1941 var det et krav at kjøretøyet lett skulle kunne tilpasses andre roller. Rett etter at serieproduksjonen av M8 var blitt godkjent ble det bestilt en versjon som skulle kunne brukes som transport/lastekjøretøy og som kommandovogn. Ford fjernet tårnet, bygde opp sidene rundt kamprommet og monterte en mitr-ring for en .50 kaliber mitr. Inne i rommet ble alt utstyr som var forbundet med tårnet og kanonen fjernet, isteden ble det montert benker langs sidene, eget sete for mitr. operatøren og et kartbord i tillegg til andre endringer som var nødvendig for å kunne fylle en annen rolle. Besetningen ble økt til 6 mann, men bortsett fra de endringer som ble gjort ifbm. endringene av kamprommet var denne nye vognen og M8 helt like. På grunn av at tårnet var fjernet ble silhuetten til vognen lavere og vekten gikk ned med 1022 kg. Under utviklingen og utprøvingen av denne vognen var den blitt tildelt betegnelsen T26 Armoured Utility Car, etter at vognen ble standardisert og godkjent for serieproduksjon fikk den betegnelsen M10 Armoured Utility Car. Rett etterpå ble betegnelsen skiftet nok engang til M20 Armoured Utility Car, dette for å unngå forveksling med M10 Gun Motor Carriage som nettopp var begynt å komme i tjeneste (dette var en vogn som er basert på M4 Sherman stridsvogn serien). Serieproduksjon av M20 startet i 1943 og gikk til 1945 da totalt 3971 stk hadde blitt produsert.

Klubbmerke.
M8 er som kjent også det kjøretøyet som er avbildet på vårt klubbmerke. Bakgrunnen for dette er at man da HMK ble dannet i 1972 ønsket et merke som ga assosiasjoner mot våpengrenen kavaleriet og som hadde et karakteristisk motiv. For å symbolisere dette uten å direkte knytte seg opp mot kavaleriet valgte man å bruke rødt og gult som bunnfarger (endel andre lands kavaleri/pansrede styrker benytter dette som avdelingsfarver), snu disse i forhold til utgangspunktet og dele merket på skrå. (Feltartilleriet benytter gult og rødt som avdelingsfarver i våpenstripa, men delt horisontalt). Som motiv ønsket man noe som symboliserte både pansrede og hjulgående kjøretøy, som var lett gjenkjennelig og vanskelig å forveksle med andre kjøretøy. En god kandidat til dette fant man i M8(som også gir assosiasjoner mot kavaleriet) som har en karakteristisk silhuett og tar seg godt ut på et merke.

Geir Iversen
*******************************************
Se forøvrig en annen panserside. Nesten et oppslagsverk: www.wwiivehicles.com

En norsk side om Skandinavisk Panser: www.haaland.info